Naturinngrep fra vindkraft er verre enn i de fleste land i verden

Vindkraft handler om storstilt industrialisering i urørte og verdifulle naturområder. Umistelige naturverdier ødelegges i fjell og heier over hele landet, og det er ikke mulig å tilbakeføre naturen til sin naturtilstand. Vi snakker om forbruk av arealer som utgjør et rent tyveri fra våre fremtidige generasjoner. Denne saken tar for seg nettopp dette.

Tilnærmet urørt natur blir knappere og mer verdifull for hvert år. Industrialisering av disse naturområdene er både korttenkt og egoistisk i forhold til kommende generasjoner, naturverdier og plante- og dyreliv.

Inngrepene fra vindkraften blir veldig store og varige, spesielt i våre nakne og kuperte fjell- og heilandskap. Myndighetene har aldri informert om eller gitt befolkningen en grundig gjennomgang med visuelle illustrasjoner av hvilke konsekvenser vindkraften får ute i naturen. Man har ikke fortalt oss hvordan inngrepene vil se ut, om hvor omfattende de er og om hvor lang tid det vil ta før naturen kan lege sårene etter vindkraften. Vi har heller aldri fått vite hva myndighetene mener med at «landskapet skal tilbakeføres så langt mulig».  

Vi trenger en klarere formidling av disse konsekvensen fra myndighetene og fra naturvernet. Her har media, og ikke minst NRK, en svært viktig rolle i å formidle denne forståelsen. 

Myndighetene må definere klart hva man mener med tilbakeføring av landskap slik at folk kan danne seg et klart bilde av hvordan landskapene vil se ut etter at vindkraften er bygd ut og hvordan de vil bli liggende etter at vindkraften er avviklet. Ikke minst må vi få en forståelse av hvor lenge de vil bli liggende slik før naturen kan ta tilbake disse områdene.

Når dette, og mange andre uheldige og dårlig utredede sider ved vindkraften, er fullt utredet og debattert i samfunnet må det foretas en vurdering av om vindkraft i norske landskap i det hele tatt er formålstjenlig og bærekraftig. 

Formålet med dette notatet er å fortelle hva som faktisk skjer med naturen når det kommer vindkraft og hva vi blir sittende tilbake med å gi videre til våre etterkommere.

Innledning

Det er nesten umulig å forestille seg naturinngrepene på et vindkraftverk uten å selv å ha besøkt en rekke slike industriområder, både under byggingen og etter utbygging.

Et bilde kan si mye, men det er ikke mulig å formidle opplevelsen av å vandre i et landskap som er så sterkt påvirket av et vindkraftverk ved hjelp av et bilde eller en film. Det er snakk om å tilegne seg helhetsinntrykk som kun kan oppnås ved fysisk tilstedeværelse.

Fra Bjerkreimsklynga Vindkraftverk i Rogaland. Midt i bildet litt over senter ser vi 420 kV trafostasjonen som måtte bygges for å ta unna kraften. Til venstre for midten oppstillingsplass for maskiner og utstyr. Midt i forgrunnen: oppgravd terreng med uklart formål. Midt i bildet kan så vidt skimtes to parallelle veier ved siden av hverandre. Den minste til høyre ble bygd for å komme hurtig frem gjennom terrenget i byggefasen. / Foto: Sveinulf Vågene

Når det gjelder å beskrive virkninger på naturen fra vindkraftverkene så er vi som samfunn fortsatt i en begynnerfase hvor vårt kunnskapsnivå om de faktiske virkningene må kunne sies å være lavt.

Dette notatet er basert på erfaringer fra mange hundre timers feltarbeid og fotografisk dokumentasjon på nesten 30 vindkraftverk som er under bygging eller ferdigstilt.

Du kan scrolle nedover i saken på vanlig måte, eller navigere deg frem til å følge linkene til de ulike punktene under:

1: Naturinngrepene

Vi har bygd veier i Norge i flere hundre år og noen tenker kanskje at vi vet nok om konsekvensene av veibygging til også å vurdere konsekvenser av vindkraftverk. Vi vet nok en god del om veibygging, men det er feil å tro at vi vet mye om vindkraftverk på dette grunnlaget.

Veier og naturinngrep fra vindkraftverk skiller seg fra alminnelige veier på en rekke punkter:

• Vindkraftverkene bygges nesten alltid i høytliggende naturområder som i de fleste tilfeller er urørt, eller i all hovedsak, inngrepsfri natur. Disse områdene er ofte også noen av de mest uveisomme og kuperte fjell- og skogområdene i Norge. Det innebærer i seg selv store og omfattende naturinngrep for å få adgang til, og komme frem inne i utbyggingsområdet.

• Veier på vindkraftverk ender nesten alltid opp på en fjelltopp eller en høyde fordi vindturbinene skal plasseres høyeste mulig i terrenget for å fange den kraftigste og mest stabile vinden. 

• Oppe på fjelltoppene sprenges en oppstillingsplass ut i størrelsesorden en halv fotballbane. Tar man med fyllinger kan det berørte området bli betydelig større. Slik blir de fleste fjelltoppene inne i et planområde for vindkraft sprengt flate. Det er ingen annen aktivitet eller industri i samfunnet som systematisk bygger veier opp på alle fjelltoppene i et område for så å sprenge dem flate.

• Dimensjonene på delene som skal fraktes inn for å bygge vindkraftverkene blir stadig større og veiene må derfor dimensjoneres og legges slik at disse transportene kan håndteres. Hver vinge på dagens vindturbiner nærmer seg nå 80 meter og vokser stadig. Det setter store krav til radius i svinger og kurvatur på høyder og søkk som gjør at veiene må være ganske rette. Mange av delene som skal fraktes inn er også svært tunge, noe som gjør at det stilles krav til ekstra bredde og styrke på veibanen.

• De fleste veier på dagens vindkraftverk har en veibane-topp som i snitt er ca. 7 m bred. Veibanen er mye bredere i svinger, skjæringer og kryss. Gjennomsnittlig bredde på selve veiinngrepene er imidlertid minst det dobbelte når man tar med grøfter, fyllinger og opprotet terreng på sidene. Inngrepsbredden kan imidlertid bli opp til 70 m eller mer noen steder. Skjæringer kan bli over 20 m brede.

• Veier på vindkraftverk har helt andre krav til helning enn vanlige veier – de kan være svært mye brattere.  Veibanen er gruslagt og er mange steder, spesielt i bakker, dekket av et lag grov løs grus. Kombinert med vaskebrett er disse bratte veiene ofte livsfarlige for syklister som drister seg til å kjøre fort nedover.

• Det brukes nesten aldri sprengmatter når det sprenges i et vindkraftverk – trolig for å kutte kostnader.

Fersk skarpkantet sprengstein ligger strødd utover i terrenget opptil flere hundre meter ut fra der sprengningen har foregått. Opprydding foregår i beste fall ved at man graver opp jorden så langt ut som gravemaskinarmen når og blander sprengsteinen med jordsmonnet.

Utenfor gravemaskinens rekkevidde blir sprengsteinen liggende igjen. Men mange steder hvor sprengstein ikke er synlig fra veien gjøres ikke en gang det. Året etter sprengningen blir skarpe steiner som ligger igjen dekket av lyng og gress. De utgjør en skjult fare for kuttskader og til å snuble for både dyr og dårlig skodde mennesker som ferdes i terrenget.

2: Menneskers ferdsel i naturen

Tanken om at man kan få et inntrykk av inngrepene i et vindkraftverk ved å kjøre en hastig tur med bil er feilaktig. Man må gå på veiene, ta seg ut i terrenget og stoppe opp ofte for å se seg om og reflektere for å forstå hvor omfattende og allestedsnærværende disse inngrepene er de fleste steder. Det beste er å komme seg opp på en topp og få oversikt, og det bør ikke være noe problem siden de fleste veiene leder opp på fjelltopper.

Etter mange hundre timers ferdsel på vindkraftverk har jeg ennå til gode å se eller treffe noen som ferdes utenfor vindkraftveiene. Det er flere grunner til at mennesker som ferdes i vindkraftverk nesten alltid ferdes på veiene. Man ville kanskje tro at det bare var av makelighet man bruker veiene, og det er nok i mange tilfeller riktig. Men et annet moment som kanskje er vel så viktig er at når naturen omkring en er stykket opp i biter omgitt av landskap preget av store dominerende inngrep, støy og snurrende vindturbiner så har ikke naturopplevelsen, som man ellers ville søke ute i landskapet, noen verdi. Naturopplevelsen er en verdi som er ødelagt og eliminert fra disse landskapene – med mindre man da har svært sære naturinteresser. Et vindkraftverk er og blir et industriområde.

I tillegg gjør bratte fyllinger med skarpkantet stein og høye skjæringer det mange steder svært vanskelig og direkte farlig å komme seg både ut av veiene og inn på dem igjen. Det fins således ikke noe incentiv, basert på ønske om naturopplevelse, til å bevege seg utenfor veiene.

Jeg vil likevel anbefale folk å ta seg ut av veiene og litt inn i terrenget for å iaktta fyllinger og veiinngrep fra siden. Det gir et mye bedre innblikk i hvordan disse fremtrer enn om man bare går på selve veien. Det gir også en følelse for hvilke naturverdier som går tapt i disse industrilandskapene.

3. Virkninger på dyre- og planteliv

Vindkraftverkene i Norge bygges hovedsakelig i områder med urørt eller inngrepsfri natur. I løpet av de siste ti årene har vi sett en gradvis utvikling at de omsøkte vindkraftverkene blir større og større. Mens de største konsesjonene noen år tilbake var i størrelsesorden opp til 20 Km² omsøkes det nå områder som kan være opp mot 100 Km² store. Eksempelvis Davvi, 78 Km², Høyangerfjell 78 Km² og Stølsheimen som kan bli over 100 Km². 

Samtidig ser vi at vindkraftverkene i økende grad plasseres i mer fjerntliggende områder midt inne i store urørte fjellområder, heier, og skoger med stor avstand fra bosetninger. Dermed rykker industrien i Norge massivt inn i de siste gjemmestedene for våre truede eller hardt pressede arter, det være seg fugl, dyr eller planter. Det er i disse avsidesliggende områdene, hvor kun friluftsfolket ferdes, at mange av naturens arter regenererer seg og fornyes. Slike områdene er derfor kritiske for å bevare det biologiske mangfoldet.

Det er naturens siste skanser som nå overkjøres av industrien. En så inngripende aktivitet har vi aldri før hatt ute i naturen. Vi er ikke i nærheten av å ha oversikt over hvilke konsekvenser det vil medføre, men prognosen er ikke god.

3.1: Stier for dyr og mennesker blokkeres

Elg, hjortedyr og rovdyr ferdes stort sett i søkk og daler i naturen fordi det er der det er grønt og maten og skjulestedene finnes. Når disse ferdselsårene, som har eksistert i tusener av år i et landskap, blokkeres av fyllinger og skjæringer medfører det endringer i dyrenes ferdsel, og trolig også opphold, i det påvirkede området.   

I Agder har man kartlagt en stor hjortesti igjennom fylket. Kartleggingen viser hvor omfattende for eksempel hjortetrekkene kan bli og hvor store hindringer som fyllinger og skjæringer vil utgjøre for dyrene i terrenget. Dette er bare en art. Hindringen kan bli like store for elg, rådyr og andre arter.

Skjæringer som kutter veletablerte dyretråkk kan by på ubehagelige overraskelser for dyr som ferdes i terrenget og er vant med at der skal være en farbar sti foran dem.

3.2: Kuttskader på dyr i dårlig tildekkede fyllinger?

I tillegg til kuttskader fra skarpkantet sprengstein som ligger på bakken i terrenget representerer veifyllinger som er tildekket med jord en fare for både vilt og husdyr. Det er de fleste steder mangel på tilstrekkelig jord og torv til å dekke til fyllinger slik at laget med jord ofte blir veldig tynt.

Over ganske kort tidsrom vil det danne seg hull i dekket ved at jorden siver ned mellom de skarpkantede sprengsteinene. Dermed dannes det skjulte feller blant friskt, saftig grønt gress som fungerer som agn for beitende dyr på disse bratte fyllingene. Det er ikke vanskelig å se for seg at dyr kan sette beina fast og skade seg nede i slike hull mellom skarpkantede sprengstein.

En grunneier på Lista vindkraftverk har påpekt at han ser en økning i sårskader på beina på vilt som felles inne på vindkraftverket. Det er ikke nok forskning på dette til å konkludere med at dyrene skader seg på skarp sprengstein, men der bør være god grunn til å forske på dette.

3.3: Virkninger på reinsdyr

Over 90 % av vill tundrarein finnes i Norge som har et internasjonalt ansvar for denne underarten av villrein. Det har vært en målsetning at man ikke skal bygge vindkraftverk i områder hvor villreinen ferdes. Likevel har vindkraftbransjen flere steder prøvd å presse seg inn over grensene for villreinen i Norge. Eksempler på det inkluderer Buheii (nå under bygging) og de omsøkte vindkraftverkene Hovatn Aust og Skveneheii i Agder som begge fikk ja av NVE men nei av OED – mye på grunn av de lå i villreinområder. Det at NVE først sa ja til disse to vindkraftverkene viser hvor svakt vernet er for villreinen.

Vindkraftverk vil også ha en påvirkning på reindrifta og tamreinen. Disse virkningen er omtalt i et eget notat i denne studien.

3.4: Virkninger på plante- og dyreliv

Inngrep fra vindkraftverkbygging utsetter planter og dyr for press og skade. Forundersøkelser av biologisk mangfold innebærer som regel bare noen få dagers feltundersøkelser, ofte bare en dag, og i tillegg en gjennomgang av data om arter og naturtyper i portal for økologisk grunnkart som administreres av artsdatabanken.

De eksisterende dataene er ofte svært mangelfulle og det er begrenset hvor mye en konsulent kan gjøre på noen få dagers feltarbeid når utbygger ikke ønsker å bruke mer penger på undersøkelser og NVE ikke krever det.

Klokkesøte er eksempel på en art som er klassifisert som sårbar. Den har sin hovedforekomst langs kysten fra Kristiansand i Agder til Sola i Rogaland, og er i tilbakegang

Bakgrunnsnotat om «Konsekvenser for naturmangfold» gir mer informasjon om konsekvenser for natur og biologisk mangfold.

3.5: Virkninger på fugl

Virkninger på fugl blir diskutert i notatet som heter «Naturmangfoldet trues».

4. Fremtidige virkninger

Vi har en tendens til å tenke på våre landskap som noe statisk og uforanderlig utenom årstidene. Men det er feil å tenke slik. Naturen og våre landskap er i stadig utvikling og endring under påvirkning av naturens krefter. Vår kunnskap om geologi og de endringsprosesser som råder i naturen gjør at vi kan si en god del om hvordan natur og landskap vil endre og utvikle seg i et geologisk tidsperspektiv. 

Men når mennesker gjennom teknologien har fått så stor påvirkningskraft som dagens maskiner og sprengningsteknikker tillater så oppstår det et stort usikkerhetsmoment. Disse endringene vi foretar er så store at vi ikke har noe erfaringsgrunnlag til å forutsi særlig godt hvordan landskap og naturen vil endre seg i fremtiden etter som den responderer på de menneskeskapte endringene som er foretatt. 

Noen antagelser kan vi imidlertid gjøre basert på kjennskap til geologiske og sedimentære prosesser i norske landskap.

4.1: Regnsjøer med variabel vannstand

Mange steder er fyllinger til vindkraftveier bygd tvers over dalfører og vannveier. Vannet føres vanligvis under fyllingen i betongrør som er lagt i bunnen av den. Disse betongrørene har, som de fleste ting produsert av mennesker, en viss levetid før de blir så sprø av elde og miljøpåvirkning at de sprekker og kollapser. Dersom de ikke vedlikeholdes kan de også tettes igjen.

Myndighetene stiller ingen krav i konsesjonen om at veiene skal fjernes etter endt kraftproduksjon. Som oftest er fjerning av veier en sak som overlates til å avgjøres i samråd med grunneier. Mange grunneiere ser på veier inn i fjellet som en positiv ting fordi man lettere kan transportere ut vilt i jakta, se til buskap, hente ut tømmer eller komme til å nydyrke myrer inne i fjellet.

Tellenes Vindkraftverk: En svær fylling krysser en dal ved utløpet av en innsjø. Når dreneringen i bunnen av fyllingen kollapser eller tettes igjen vil fyllingen begynne å fungere som en demning og vannstanden i innsjøen vil etter hvert variere mer og mer. Den vil begynne å vokse når det regner mye. / Foto: Sveinulf Vågene

De fleste vindkraftverk har fått konsesjon for drift i 25 år. Etter det vil mange vindkraftverk bli plukket ned igjen. Da vil det, slik praksis er nå, i de fleste tilfeller, bli enighet mellom grunneier og utbygger om at veiene skal bli liggende. Når utbygger har fått sin avtale med grunneier er de ute av bildet og har ikke noe økonomisk ansvar for vedlikehold av veiene. Da er det ikke lenger penger til å vedlikeholde veiene. Mange grunneiere tenker ikke lenger enn resten av sitt eget liv. Samtidig legges også flere og flere gårdsbruk ned.

Veiene kan kanskje fungere greit i 20 til 50 år uten særlig vedlikehold.  Men dersom veiene ikke vedlikeholdes vil de etter hvert forfalle og ikke lenger bli farbare. Etter hvert vil også avløpene under veiene svikte eller tettes igjen der de krysser elver og bekker i daler og søkk. Når det skjer vil det oppstå regnsjøer bak fyllingene. Disse regnsjøene vil da drenere igjennom fyllmassene i fyllingene. Disse vil gradvis tettes igjen etter som gress, kvister, trær og annet biologisk materiale siles ut ved fyllingene og etter hvert legge seg som et semipermeabelt organisk dekke opp over fyllingens skråning.

Over tid vil det da dannes regnsjøer som i løpet av hundrevis av år kan få en betydelig økt og varierende vannstand når det regner veldig mye. Denne prosessen vil ikke bare endre landskapene ytterligere, men den vil også utgjøre en ytterligere negativ påvirkning på det biologiske mangfoldet som ikke er tilpasset en slik variasjon i vannstand.

5: Hvor lenge vil inngrepene vise igjen?

Det vil ta tusener av år å viske ut naturinngrepene i norske fjell og heier. I de få vindkraftverkene hvor bakken består av tykkere løsmasser, eksempelvis på vindkraftverket Høg-Jæren, vil sporene etter vindkraften kanskje kunne viskes ut i løpet av 100 år dersom veiene fjernes. Men da må det gjøres godt arbeid med å restaurere myrområdene som har blitt gravd opp.

I fjellområder med nakent fjell er det imidlertid snakk om geologiske tidsperspektiv før naturen vil kunne viske ut sporene. På steder som i Bjerkreimsklynga og på Buheii, hvor bergartene består av harde bergarter som anorthositt, gneis eller granitt, vil det kunne ta mer enn hundre tusen år å viske ut sporene etter inngrepene. 

De fleste vindkraftverkene i Norge bygges i fjellnatur med store områder med bart fjell eller fjell med tynt dekke av løsmasser. Vår kuperte fjellnatur og den omfattende utbyggingen i norske fjell er den viktigste grunnen til at vindkraftutbygging i Norge er mer naturødeleggende enn i noe annet land i verden. Vi gjør uopprettelig skade på naturen.

I norske bergarter er forvitring og erosjon svært langsomme prosesser. Det kan ta mer enn hundre tusen år for naturens prosesser å viske ut mange av inngrepene, spesielt skjæringene langs veiene, etter vindkraften.

Det kan være interessant å sammenligne bildet over og bildet til høyre, og reflektere litt over hvor lang tid det vil ta for naturen å lege sårene som vindkraftutbyggingen har medført gjennom de inngripende skjæringene, flatsprengte fjelltoppene og fyllingene.

6: Inngrep i myr

På mange vindkraftverk blir store mengder myr omrotet eller drenert slik at myrjorda eksponeres for luft og oksygen. Det setter i gang en prosess hvor karbonet som ligger lagret i myra etter hvert går tilbake til luften i form av CO2 og metangass.

Dette kan i mange tilfeller resultere i store utslipp av klimagasser som ikke tas med i utslippsregnskapene for vindkraftverkene.

Bjerkreimsklynga, April 2018. Like etter at veien inn til vindkraftverket er bygd er drenering av en myr påbegynt. / Foto: Sveinulf Vågene

En undersøkelse som NRK har gjort viser at andelen myr på norske konsesjonsgitte vindkraftverk kan være opp til 89 %.  Blant utredningene for 88 vindkraftverk fant man ikke en eneste utredning som tok med CO2 utslipp fra myr som en konsekvens av vindkraftverket.

6.1: Nydyrking av myr på vindkraftverk

Dyrking av myr er i dag ulovlig i Norge pga. store CO₂-utslipp og ødeleggelse av naturmiljø. Det er uvisst i hvilket omfang veier inn i fjell og hei utløser nydyrking av myr, men det forekommer som her i Bjerkreimsklynga hvor vindkraftveiene gir adgang for tunge maskiner inn i terrenget.

I Bjerkreim foregår det flere steder store nydyrkingsprosjekter av myr og terrengdekkende myr som er utløst av de nye veiene inn i det lite tilgjengelige terrenget.

Når så store mengder myrjord graves opp og rotes i vil store mengder CO₂ slippe ut til atmosfæren når myrjorda oksyderer.

På bildet under ser vi også Bjerkreimsklynga fra april 2021. Dette er samme utsiktspunkt som de to første oversiktsbildene over myra.

Nydyrkingen av myra er snart ferdig i deler av området. Merk veien i forgrunnen som er en av adkomstene til myra for maskinene. Den kommer fra vindkraftveien til høyre i bildet.

7: Hvorfor vet befolkningen så lite om konsekvensene av naturinngrepene?

Der er en rekke årsaker til at vi vet så lite om konsekvensene av naturinngrepene på vindkraftverkene:

• Ting tyder på at myndighetene ikke har ønsket at det skulle lages noe poeng ut av at vindkraftverk medfører store naturinngrep – eller så har de ikke forstått hva de var med på. Blant annet har det aldri blitt satt av midler til feltarbeid for å forske på dette ved å eksempelvis ta bilder og dokumentere inngrepene visuelt. Myndighetene har derfor aldri gitt befolkningen noe utgangspunkt for å forstå hvordan natur og landskap vil bli påvirket av vindkraftverkene.

• Utbyggerne har selvfølgelig ønsket å dekke til denne pinlige siden ved bygging av vindkraftverk for å unngå uønsket oppmerksomhet. De har mange steder lagt kjepper i veien som for eksempel ved å sperre adgang til vindkraftverkene i byggefasen når inngrepene er ferske og lette å dokumentere visuelt. Å få tillatelse til å komme inn med bil for å filme inngrepene på et vindkraftverk under bygging synes ofte å være umulig, og noe jeg selv har opplevd flere ganger da vi laget filmserien Møller og avmakt.

• Presse og media har ikke dekket dette aspektet, bortsett fra noen spede forsøk i det aller siste. Jeg opplever at det er to grunner til dette: En av dem er det man kan kalle «propellfascinasjon». Det første fotografer gjør når de kommer inn på et vindkraftverk er å, fascinert, rette kameraet mot de gigantiske propellene som sviver. De glemmer fullstendig å se hvordan det ser ut på bakken. Gang på gang har jeg måttet oppfordre fotografer til å fange selve naturinngrepene på bildene. Likevel har lite av det blitt med i deres artikler (i rettferdighetens navn skal det her nevnes at de første gangene jeg besøkte et vindkraftverk så kom også jeg hjem med en drøss bilder av propeller tatt på avstand).

• En annen grunn er at det i media synes å råde en besynderlig lav interesse for å vise naturinngrepene. De ser ikke ut til å ha noen visuell nyhetsverdi.

Det er et sted mellom 0,3 og 0,5 millioner av landets innbyggere som følger med på vindkraftgruppenes Facebook sider. Denne gruppen er rimelig godt oppdatert på ulempene ved vindkraftverk.

Resultatet av denne underkommuniseringen i media er at resten av befolkningen, som utgjør hovedtyngden, ikke blir informert om hvor voldsomme og varige naturinngrepene blir i vår uberørte natur.

8: Tilbakeføring av vindkraftverk

Vindkraftbransjen liker å omtale sitt forhold til den naturen de forbruker som følger: «som en gjest i naturen» eller «vi bare låner naturen litt». Men er det riktig at man kan utføre så store inngrep i naturen og så viske dem ut når vindkraftverkene er ferdige?

Energilovforskriften har regler om nedlegging av elektriske anlegg jf. energilovforskriften § 3-5 d):

«Ved nedleggelse plikter den tidligere konsesjonæren å fjerne det nedlagte anlegg og så langt det er mulig føre landskapet tilbake til naturlig tilstand. Norges vassdrags og energidirektorat kan sette frist for arbeidet og treffe bestemmelser med hensyn til tilbakeføringen»

Forskriften er helt tydelig på at landskapet skal føres tilbake til sin naturlige tilstand så langt som mulig. NVE har imidlertid ikke klargjort hva dette innebærer. Dermed ligger det åpent for frie tolkninger av hva det betyr. Derfor ser vi allerede nå at utbyggere sonderer muligheten til å søke NVE om å slippe å tilbakeføre anleggene sine for å spare kostnader og øke fortjenesten.

9: Anbefalinger

I et demokratisk land skal befolkningen ha adgang til kunnskap om naturen. Det har man ikke fått i vindkraftsaken og det må ordnes opp i.

Naturinngrepene fra vindkraft i Norge er mer ødeleggende enn i noe annet land. Myndighetene må finansiere og iverksette en nasjonal informasjonskampanje for å bevisstgjøre befolkningen på hvor store naturinngrepene er og hvor store verdier som går tapt i vindkraftverkene. Ansvaret for å utføre denne oppgaven ligger i første rekke hos den fjerde statsmakt – NRK og pressen. Det overordnede ansvaret ligger hos våre politikere.

Det anbefales at NRK og TV2 lager en serie programmer om naturinngrepene fra vindkraftverk i forskjellige landskap som fjell, hei, skog og kystnære områder. Det må vises naturinngrep både under bygging og etterpå. Kameraene må rettes mot bakken og ikke bare mot propellene. Mange motstandsgrupper mot vindkraft har samlet rikholdig med bilder og video som dokumenterer hvordan naturen så ut før vindkraftverkene ble bygd. Dersom media tar kontakt med Motvind Norge burde det ikke være vanskelig å få adgang til bilder og film fra før vindkraftverket ble bygd. Disse bør NRK og TV2 bruke til å illustrere hvordan naturen så ut før og etter vindkraftverket.

Det er et stort behov for forskning på hvilke konsekvenser vindkraftverkene får og hvilke natur og miljøverdier som går tapt. Myndighetene må engasjere en uavhengig forskningsinstitusjon til å utføre et omfattende forskningsprosjekt på dette området. Slik forskning må baseres på omfattende feltarbeid som må utgjøre hovedgrunnlaget for forskningen.

Myndighetene må klargjøre hva som faktisk menes med «så langt det er mulig føre landskapet tilbake til naturlig tilstand». Lovverket må oppdateres med klare krav om at veier og fyllmasser skal fjernes og alle inngrep skal tilbakeføres.

Det må foretas en uavhengig vurdering av om vindkraft i norske landskap i det hele tatt er formålstjenlig og bærekraftig.